Kort om studien:
Publisert år: 2011
Land: USA, Canada, Storbritannia
Design: Systematisk kunnskapsoppsummering
Gruppe: Barn og ungdom
Alder: 4-22, gjennomsnitt 15 år
Kjønn: Gutter og jenter

Studiens hovedbudskap:

Tiltakene var stort sett effektive i å redusere frafall, uavhengig av innhold og type program. Det viser at det nytter å gjøre noe.

Den generelle frafallsraten blant elevene i studiene var på 21%, mens frafallsraten blant elevene som deltok i frafallsprogrammene var redusert til 13%.

For at tiltakene skal være vellykket, må man ha oppmerksomhet på implementeringen, slik at det er tilpasset det lokale miljøet på en best mulig måte.

En omfattende litteraturgjennomgang av studier som har sett på effekten av ulike tiltakstyper for å redusere frafall i skolen, viser at ingen enkelttiltak peker seg ut som mye bedre enn andre. Metoden man har brukt for å innføre tiltaket er avgjørende for at tiltaket skal være effektivt, og at man har kapasitet og kompetanse til å implementere det tiltaket som velges.

Frafall fra skolen er et stort problem i de fleste land. Konsekvensene av avbrutt utdanning er mange både for individet og for samfunnet, i form av redusert psykisk og fysisk helse, samt økt sjanse for uføretrygd og arbeidsledighet. Å redusere antallet som ikke fullfører utdanning er derfor et viktig mål.

Synopsis

Det finnes en rekke tiltak og forebyggende programmer med mål om å redusere frafallet i skolen. Men hva bør et tiltak inneholde, og hvordan bør det være utformet for å være mest mulig effektivt? For å finne ut av dette, ble det utført en systematisk kunnskapsoppsummering av alle randomiserte kontrollerte forsøk og kvasi-eksperimentelle studier som har sett på effekten av tiltak for å redusere frafall i skolen. Studiene var utført mellom 1985 og 2010. Tiltakene som ble undersøkt hadde en gjennomsnittlig varighet på 91 uker (tilsvarende nesten 2 år).

Av 152 studier som oppfylte inklusjonskravene, ble 12 generelle tiltakstyper identifisert:


  1. Skole- eller klasse restrukturering: Små læringsgrupper, blokktidsplaner, karriereveiledning, mindre klasser (91 studier).
  2. Arbeidstrening, yrkesopplæring: Skolearbeid, lærlingplasser eller tiltak rettet mot arbeid eller karriereinteresser (49 studier).
  3. Forsterket læreroppfølging: Ekstraundervisning, privatundervisning, leksehjelp osv.  (28 studier).
  4. Samfunnsnyttig arbeid: Tiltak som involverer planlegging og gjennomføring av et prosjekt knyttet til samfunnsarbeid (ofte tilbydd i tilknytning til ukentlig dagliglivsarbeid (24 studier)
  5. Mentor/rådgiver: Tiltak som involverer voksne mentorer eller utdannede rådgivere for elever. Både mentorer og rådgiveren fokuserte på elevens personlige problemer, men mentorene hadde i tillegg et spesielt fokus på veiledning knyttet til arbeid/karriere (23 studier).
  6. Alternative skoler og spesialskoler: Skoler som tilbyr utdanning til elever med spesielle behov som ikke kan møtes i vanlige skoler (22 studier).
  7. Kontrolltiltak og overvåking: Kontrolltiltak og tilbud for å øke skoledeltakelsen; noen også med økonomiske insentiver (20 studier).
  8. Studieforberedende tiltak: Studieforberedende læreplaner, rådgiving om høyere utdanning (18 studier).
  9. Store og brede tiltak som kombinerer flere av disse: Store og brede tiltak som ofte inkluderer studieforberedende og
 yrkesrettede tiltak og case management (12 studier).
  10. Generelle tiltak for å styrke selvfølelse og holdninger: Tiltak rettet mot å styrke selvfølelse eller holdninger til skolen, eller for å forhindre narkotikabruk (12 studier).
  11. Case management: Tiltak som kobler elever og deres familier til andre relevante tilbud og instanser (10 studier).
  12. Andre tiltak: Fritidstiltak, boligtiltak for hjemløse osv. (8 studier).

Basert på data fra de inkluderte studiene ble den avdekket at den gjennomsnittlige frafallsandelen  blant elever som deltok i disse spesielle frafallsprogrammene var 13%, mens den generelle frafallsandelen var 21%. Med andre ord: mens 21% av elevene i vanlige skoleprogram sluttet, var dette kun tilfelle for 13% av elevene som deltok i frafallsprogrammene.

Overraskende skilte ingen av enkelttiltakene seg ut som betydelig bedre eller mer effektiv enn andre for å redusere frafallet. Noen forskjeller mellom tiltakene ble funnet, men disse lå hovedsakelig i måten tiltaket hadde blitt tilpasset de lokale forholdene, og metoden man hadde brukt for å få tiltaket til å virke i praksis; altså selve implementeringen.

Av denne studien kan vi lære at det er viktig å sette inn tiltak mot frafall. Forutsetningen for at tiltakene skal være effektive er imidlertid å tilpasse tiltakene til de lokale forholdene og å ta på alvor hvordan tiltakene implementeres. Med andre ord: det er viktig at man gjør noe, og hvordan man gjør det har stor betydning for om tiltaket skal lykkes.

Kommentarer

Denne studien har brukt en svært omfattende søkestrategi, der alle randomiserte kontrollerte studier, samt kvasi-eksperimentelle studier gjennomført mellom 1985 og 2010 er blitt evaluert. Flere store søkedatabaser ble brukt i søket, i tillegg til forskningsregistre, andre databaser for ”grå litteratur”, samt referanselister fra tidligere kunnskapsoppsummeringer. Forskerne hadde også løpende kontakt med andre forskere og eksperter på feltet. Dermed er denne studien å regne som en av de største og mest omfattende litteraturgjennomgangene innen feltet, og er derved viktig for kunnskapsstatusen på feltet.

Forfatterne har gjort meta-analyser, der de slår sammen dataene fra alle de 152 studiene og analyserer de på nytt. Her ble det kontrollert for kjønn, alder, etnisitet og andre forhold som kan tenkes å påvirke resultatene. I tillegg ble resultatene kontrollert for skjevheter som kan oppstå ved bruk av ulike evalueringsmetoder. Vi får dermed fram et pålitelig bilde av resultatene fra de inkluderte studiene. Studiene som er inkluderte er robuste, der en har med kontrollgrupper som ikke får tiltakene. Dette øker sannsynligheten for at det er tiltakene som kan forklare forskjellen mellom gruppene, og ikke andre faktorer.

Hvor stor var egentlig forskjellen mellom kontrollgruppene og tiltaksgruppene? Slike tiltak kan gjelde svært mange elever. Sier vi at det er 100.000 elever i område, så falt 13.000 ut av videregående skole av de som fikk tiltakene, mens det var 21.000 som sluttet i kontrollgruppene. Altså 8.000 flere unge falt ut. Å skalere effektive tiltak til mange skoler kan derved ha et enorm betydning i antall unge som kan forbli i skolen.

Noen begrensninger er det imidlertid med studien. Mange av tiltakene som er omtalt kan kreve en del ressurser og/eller gå over relativt lang tid (i gjennomsnitt 91 uker). Det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med at mindre intensive tiltak eller tiltak med kortere varighet vil ha samme effekt som de tiltakene som omtales i oppsummeringen.

De fleste deltakerne i studiene kom fra familier med lav sosioøkonomisk status, mange av deltakerne var minoritetsspråklige. Dette kan ha noe å si for om studiene er gyldig for alle elevgrupper. I tillegg er det viktig å presisere at de fleste deltakerne i studiene allerede var i risiko for frafall. Det kan derfor være noe begrensende i hvilken grad vi kan generalisere studiens funn til andre kontekster. Likevel er de faktorene som er nevnt forbundet med økt risiko for skolefrafall i flere studier, noe som gjør at konklusjonene som trekkes i oppsummeringen viktig for forebygging av frafall i skolen.



Dette er en omtale av:

Sandra Jo Wilson, Emily E. Tanner-Smith, Mark W. Lipsey, Katarzyna Steinka-Fry, & Jan Morrison (2011) Dropout Prevention and Intervention Programs: Effects on School Completion and Dropout among Schoolaged Children and Youth. Campbell Systematic Reviews 2011:8


Trykk her for å lese hele artikkelen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *