Kort om studien:
Publisert år: 2009
Land: Flere
Design: Systematisk kunnskapsoppsummering
Gruppe: Personer med traumatisk og ikke-traumatisk hjerneskade
Alder: 18-65
Kjønn: Menn og kvinner

Studiens hovedbudskap:

Lengden på behandling etter traumatisk hjerneskade kan forutsi hvorvidt en person kommer tilbake til arbeid – jo lengre behandling man får, jo mindre sannsynlig at man kommer tilbake. Denne sammenhengen var sterk.

Personens ’evne til å gjennomføre dagligaktiviteter’, ’grad av fysisk svekkelse/uførhet’ og ’antall tilknyttede skader’ reduserte sannsynligheten for tilbakeføring. Denne sammenhengen var svak.

Det ble ikke funnet støtte for innvirkningen av personlige faktorer som kjønn, alder og utdanningsnivå på tilbakeføring til arbeid etter ervervet hjerneskade.

En litteraturgjennomgang av 22 studier så på faktorer som påvirker tilbakeføring til arbeid etter ervervet hjerneskade. Studien viste at lengden på behandling etter traumatisk hjerneskade kan forutsi hvorvidt en person kommer tilbake til arbeid – jo lengre behandling, jo mindre sannsynlig at personen kommer tilbake. Personens ’evne til å gjennomføre dagligaktiviteter’, ‘grad av fysisk svekkelse/uførhet’ og ’antall tilknyttede skader’ viste noe støtte ift. reduserte sannsynligheten for tilbakeføring. Kjønn, alder og utdanningsnivå påvirket imidlertid ikke tilbakeføring til arbeid for denne gruppen. 

Ervervet hjerneskade som resultat av traumatisk eller ikke-traumatiske hendelser kan være en svært alvorlig tilstand som påvirker mange kroppslige funksjoner. En slik skade kan derfor i stor grad påvirke hverdagen og arbeidsdeltakelsen til den som er involvert. Arbeid er vanligvis en vesentlig del av hverdagslivet for personer i yrkesaktiv alder, og kan gi økonomisk trygghet, opplevelse av mening, identitet, sosialt samvær og samfunnsdeltakelse. Arbeidsdeltagelse bidrar også til innhold, struktur og rutiner i hverdagen. Det er derfor et viktig mål å komme tilbake til arbeid etter ervervet hjerneskade.

Imidlertid viser forskning at kun mellom 30 og 65 prosent av personer med ervervet hjerneskade kommer tilbake i arbeid etter skaden. I gjennomsnitt er 40 prosent tilbake i arbeid etter to år. For å øke sannsynligheten for vellykket deltakelse i arbeidslivet for personer med ervervet hjerneskade, er det derfor viktig å vite hvilke forhold som fremmer og hemmer tilbakeføringen.

Synopsis

Studien ble gjennomført som en systematisk kunnskapsoppsummering. Formålet var å få mer innsikt i hvilke forhold som påvirker tilbakeføring til arbeid for personer med traumatisk og ikke-traumatisk ervervet hjerneskade, som var i jobb før skaden inntraff.

For å få mer innsikt søkte forskerne opp relevante forskningsartikler i fire forskningsdatabaser. Artikler som undersøkte faktorer som kan forutsi tilbakeføring til arbeid for voksne personer (mellom 18 og 65 år) med ikke-progredierende hjerneskade ble inkludert i studien. Totalt ble det funnet 22 relevante artikler. Faktorene ble analysert ved hjelp av begrepsapparatet i ICF. Forhold relatert til skaden, kroppsfunksjon og -struktur, aktivitetsutførelse, eksterne forhold, og personlige forhold ble undersøkt opp mot deltakernes arbeidsdeltakelse og tilbakeføring til arbeid etter skaden.

For forhold knyttet til selve skaden, ble skadens plassering i hjernen, skadeomfang, tilleggslidelser, og lengden på behandling etter skaden undersøkt i forhold til hvorvidt personene ble tilbakeført til arbeid. For personer med ikke-traumatisk hjerneskade ble det sterkt antydet at skadens plassering ikke påvirker tilbakeføring. Det ble ikke funnet noen støtte for en sammenhengen mellom tilbakeføring og skadeomfang, eller mellom tilbakeføring og tilleggslidelser. For personer med traumatisk hjerneskade ble det funnet sterke holdepunkter for at skadeomfang (målt ved Glasgow Coma Scale) ikke påvirker tilbakeføringstidspunktet. Det ble også funnet sterke holdepunkter for at tilleggslidelser ikke påvirker hvorvidt personene kommer tilbake til arbeid. Det ble imidlertid funnet sterke bevis for at lengden på behandling etter skaden kan forutsi hvorvidt personen returnerer til arbeid. Lenger opphold på sykehus reduserte sjansen for tilbakeføring.

For forhold knyttet til kroppsfunksjon og -strukturer ble det stort sett ikke funnet noen sammenheng mellom ulike nevropsykologiske funksjonsmål, for eksempel kognitiv funksjon og delirium (forvirring/forstyrrelser i hjernens funksjon), og tilbakeføring.

Når det gjaldt aktivitetsutførelse, ble det funnet svak støtte for ‘evne til å gjennomføre hverdagsaktiviteter’ og tilbakeføring for begge typer hjerneskade. Varierende resultater ble funnet mellom muskelstyrke og tilbakeføring blant personer med ikke-traumatisk hjerneskade.

For personer med traumatisk hjerneskade var det ingen støtte for at nevropsykologisk eller følelsesmessig aktivitetsnivå kunne forutsi tilbakeføring til arbeid. Når det gjaldt fysisk aktivitet, ble det også funnet varierende resultater for sammenhengen mellom evne til å gjennomføre hverdagsaktiviteter og tilbakeføring til arbeid. Men det ble funnet en svak positiv sammenheng for fysisk svikt og uførhet – med andre ord: personer med redusert fysisk tilstand hadde lavere sannsynlighet for å komme tilbake i arbeid.

Blant personer med traumatisk hjerneskade ble det funnet en svak sammenheng mellom det å ha en familie og tilbakeføring til arbeid. Ingen artikler som så på slike sammenhenger blant personer med ikke-traumatisk hjerneskade var inkludert i studien.

Når det gjaldt personlige faktorer ble det ikke funnet sammenhenger mellom kjønn, alder eller utdanningsnivå, og tilbakeføring for de som har hatt en ikke-traumatisk hjerneskade. Blant personer med traumatisk hjerneskade ble det funnet noe motstridene resultater for de samme faktorene.

Kommentarer

Ingen av de inkluderte studiene nådde maksimumscoren på ti poeng for metodologisk kvalitet. Ti av studiene hadde en  score på fem eller mindre, noe som gjør at det er vanskelig å finne sterke bevis for prognostiske sammenhenger blant de inkluderte studiene. De vanligste årsakene for trekk i score var manglede informasjon om kvaliteten på måleinstrumentene og manglende teoretisk rammeverk for valg av prognostiske faktorer, at det ikke ble brukt standardiserte mål på tilbakeføring og at utfallsmålene ikke var tilstrekkelig definert i artiklene. Dette gjør det vanskelig å trekke solide konklusjoner. Inklusjonskriteriene som er brukt i studien kan også gjøre flere interessante artikler ikke kom med i litteraturoversikten. Særlig kravet om at tittelen på artiklene skulle inneholde «work», «return to work» eller «participation» kan ha ekskludert relevante studier.

En annen svakhet med studien er at tilbakeføring ble målt som en dikotom variabel, det vil si at personene enten var eller ikke var tilbake i arbeid. Derved fikk en ikke informasjon om gradert tilbakeføring og deltidsjobbing, noe som ofte er en god løsning til denne gruppen. Det ble heller ikke tatt hensyn til antall arbeidstimer eller endring i arbeidsforhold og arbeidskrav. Mer informasjon rundt hvordan deltakerne ble tilbakeført – for eksempel om de kom tilbake til samme jobb, om de returnerte til endret stillingsstørrelse eller andre arbeidskrav og arbeidsoppgaver – kunne gitt et bedre bilde over hvordan prognostiske forhold påvirker arbeidsdeltakelse etter tilbakeføring.



Dette er en omtale av:

van Velzen JM; van Bennekom CAM; Edelaar MJA; Sluiter JK; Frings-Dresen MHW. Prognostic factors of return to work after acquired brain injury: A systematic review. Brain Injury, 2009. 23(5): p. 385-395


Trykk her for å lese hele artikkelen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *