Kort om studien:
Publisert år: 2013
Land: Hovedsaklig USA
Design: Systematisk kunnskapsoppsummering
Gruppe: Elever i videregående opplæring
Kjønn: Menn og kvinner

Studiens hovedbudskap:

Å måle endringer over tid, såkalte longitudinelle data, er den sikreste måten å studere skolefrafall på

Elever med lave skoleprestasjoner, spesielt i matematikk, har størst sannsynlighet for å slutte på skolen

En litteraturgjennomgang av 36 studier som identifiserte 110 ulike årsaker til frafall, viser at lave skoleprestasjoner er den sterkeste indikatoren på at elever vil slutte på skolen. Elever som gradvis har gjort det dårligere på skolen, og spesielt i matematikk, har størst sannsynlighet for å slutte underveis i utdanningsløpet.

Frafall fra skolen, eller tidlig avsluttet skolegang, kan ha flere negative konsekvenser. Mange års forskning har vist at elever som avslutter sin skolegang før de har fullført, i større grad opplever utfordringer knyttet til arbeidsledighet, redusert helse og levealder, og lavere levekår. På grunn av de negative konsekvensene, har det blitt gjort mye forskning på årsakene til frafall. Det er blant annet trukket frem sammenhenger mellom en rekke demografiske forhold og frafall, som kjønn, sosioøkonomisk bakgrunn og demografiske områder (om skolen ligger i byen eller på landsbygden). Men hvor gode er disse indikatorene for å identifisere elever som er i risikosonen for frafall?

Slike spørsmål er viktige å stille, da det ikke bare hjelper oss å forstå hvilke elever som ligger i risikosonen, men det kan også være et hjelpemiddel for å identifisere elever som kan trenge forebyggende tiltak for å redusere sannsynligheten for at de slutter på skolen. Uten tilstrekkelig kunnskap om slike forhold, er risikoen stor for å ”feilkategorisere” elevene. Det kan for eksempel være at elever som ville fullført skolegangen uten ekstra tiltak blir kategorisert som risikogruppe. Dette kan føre til ineffektiv ressursbruk ved at skolene fokuserer på elever som ville fullført uansett, eller det kan ha negativ innvirkning på elevens skolegangen ved at eleven opplever å få særbehandling som ikke trengs. På den andre siden kan elever som er i risikosonen for frafall bli ignorert, eller forbli uidentifisert, og dermed ikke få et tilbud som kunne forhindret frafall.

Synopsis

Målet med denne studien var: (1) å identifisere de viktigste indikatorene på frafall i skolen; (2) å beskrive en metode for hvordan man kan sammenligne nøyaktigheten av de ulike indikatorene, og (3) undersøke i hvor stor grad de indentifiserte indikatorene kan forutsi hvorvidt elever vil fullføre skolegangen.

Studien ble gjennomført som en systematisk kunnskapsoppsummering av studier som har sett på årsaker til frafall de siste 30 årene. Kriteriene for å bli inkludert i kunnskapsoppsummeringen var at: (1) studiene fokuserte på årsaker til frafall, (2) at alle elever som gikk på skolen ved studietidspunktet var inkludert, dvs. at studien ikke var begrenset til en spesiell gruppe elever (for eksempel elever med lærevansker el.), (3) at studien undersøkte elev-relaterte årsaker til frafall (ikke skole-relaterte årsaker), og (4) at studiene var basert på kvantitative data som gjorde det mulig å gjøre analyser i forhold til hvor god indikatoren var til å forutse frafall.

Totalt ble det funnet 36 relevante studier, som til sammen identifiserte 110 ulike indikatorer på frafall. Vi kan dele disse inn i følgende kategorier:

  • lave skoleprestasjoner, spesielt i matematikk og språkfag
  • lav sosioøkonomisk status
  • skilte foreldre
  • høyt fravær fra skolen
  • eleven har måttet ta fag på nytt (holdt igjen ett eller flere skoleår)
  • bruk av illegale narkotikum, inkludert hasj og kokain
  • røyking
  • graviditet
  • eleven arbeider ved siden av skolen
  • eleven har liten eller ingen deltakelse i fritidsaktiviteter
  • eleven viser aggresjon eller aggressiv atferd
  • eleven er upopulær blant andre elever

 

For å finne ut hvilke indikatorer som har størst innvirkning på skolefrafall, brukte forskerne en metode som sammenlignet studienes nøyaktighet og presisjon i forhold til å identifisere andelen elever som sluttet på skolen, følsomheten (sensitivitet eller ”true positive rate”) i form av riktig klassifisering av personer som sluttet på skolen, og studiens spesifisitet (”true negative rate”) i form av riktig kategorisering av personer som ikke sluttet på skolen. Sammenlagt vil disse tre målene gi en relativt god indikasjon på hvorvidt de identifiserte indikatorene kan forutsi om en elev vil slutte på skolen eller fullføre og bestå. Dermed kan vi redusere sannsynligheten for å feilkategorisere elevene i risiko- eller ikke-risikogrupper for frafall.

Analysene av studiene viser at den beste indikatoren for frafall er dårlige skoleprestasjoner, og da spesielt endring i skoleprestasjoner over tid. Dette gjelder spesielt i matematikk eller (hoved)språkfag. Kunnskapsoppsummeringen støtter dermed antakelsen om at frafall er sluttproduktet i en langvarig prosess, og ikke en enkelthendelse som inntreffer plutselig.

Kommentarer

Målet med denne studien var å identifisere årsaker til frafall, samt å vurdere i hvor stor grad de identifiserte indikatorene kunne forutsi frafall blant elever. En av styrkene til studien er at den ikke bare tar opp forhold som har vist sammenheng med frafall de siste 30 årene, men også hvordan vi kan bruke denne informasjonen til å identifisere elever som ligger i risikosonen. Ved å gjøre dette, setter den søkelys på hvilke forhold vi skal være ekstra oppmerksomme på i arbeidet med å forebygge frafall. Likevel skal vi være oppmerksom på at få av studiene hadde tilstrekkelig informasjon i forhold til å regne ut indikatorene sin nøyaktighet og presisjon i forhold til å forutsi frafall blant elevene. Dette kan resultere i at utregningene er unøyaktige, og at flere – og bedre – mål på presisjon, følsomhet og sensitivitet kunne resultere i andre resultater. Likevel støtter studien mye av den nyere forskningen som antyder at skolefrafall er sluttproduktet i en prosess som har utviklet seg over tid.

Mange av studiene som er med i kunnskapsoppsummeringen kommer fra USA, og resultatene er derfor ikke nødvendigvis generaliserbare til norsk kultur og verdier. Det å bli holdt igjen ett eller flere skoleår, eller å måtte ta fag på nytt, er ikke like vanlig i Norge. Tilsvarende kan det tenkes at sosioøkonomisk bakgrunn ikke er en like sterk indikator på frafall i Norge som det er i andre land, da vi har relativt liten forskjell i for eksempel utdanningsbakgrunn og inntektsnivå sammenlignet med for eksempel USA. Dette kan gjøre at studien trekker fram andre funn enn det som hadde vært tilfelle hvis studiene var gjennomført i en norsk kontekst. Likevel er flere av indikatorene som ble identifisert her, også funnet gjeldende i andre land, og kan dermed gi en god indikasjon på hvilke elevgrupper som er særlig sårbare for frafall.



Dette er en omtale av:

Bowers, AJ; Sprott, R; Taff, SA. Do We Know Who Will Drop Out? A Review of the Predictors of Dropping out of High School: Precision, Sensitivity, and Specificity. The High School Journal – Dec 2012/Jan 2013


Trykk her for å lese hele artikkelen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *