Om innlegget

Skrevet av: and
Publisert: 30. november 2017
Oppdatert: 30. november 2017
Kategori: Blogg

Kognitiv funksjon kan bedres ved trening! Jobbmestrende oppfølging ved schizofreni

Kan korte forskerfortellinger være et ledd i forskningsformidling og kunnskapstranslasjon? Dette har vi gjennom noen år utforsket gjennom workshoper for forskere ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

De siste årene har det vært et økende fokus på digitaliserte medier og en fornyet interesse for den narrative, eller fortellende, tilnærmingen til kunnskap. I tråd med dette har også interessen innen akademia økt for historiefortelling som en mulighet for å kommunisere forskningsspørsmål, resultater og ny kunnskap.

Digitale fortellinger kan ha mange former, og på HiOA bygger vi på tradisjonen fra StoryCenter i Berkeley. Fortellingene er små «filmer», på to til tre minutter, lest og produsert av den som eier fortellingen og redigert med enkle redigeringsprogram. Fortellersirkelen, der deltakerne deler fortellinger under utvikling, og lytter og gir tilbakemeldinger, er et viktig element i en workshop i digital historiefortelling. De muntlige fortellingene ledsages av bilder eller videosnutter, og kan også ofte inneholde musikk og andre lydeffekter.

Den klassiske digitale fortellingen er en personlig fortelling om viktige vendepunkt, erfaringer eller erkjennelser i livet, og utgangspunktet for Storycenter var å bruke muligheten i den nye medieteknologien til å gi vanlige folk en stemme i det offentlige rom. Høyere utdanning fattet fort interesse for arbeidsmåten, både for læring og formidling, og det er en økende interesse blant forskere for å lage digitale forskerfortellinger.

Forskerfortellinger har til nå både dreid seg om forskeren selv og interessefeltet, om tematikken i prosjekter og om viktige resultater eller dilemmaer som har dukket opp i en forskningsprosess. «Å vite eller ikke vite» er et eksempel på en historie som er laget i workshop med forskere ved HiOA. Denne fortellingen bygger på resultater fra et forskningsprosjekt der ledere som har hatt unge med psykiske helseproblemer i arbeidspraksis har formidlet sine erfaringer. Utgangspunktet for denne filmen er et dilemma som studien avdekket. Fortellingen formidler en tematikk og noen dilemmaer, altså en del av det som kan sies å være studiens funn. Men hva kan slike filmer brukes til?

Digitale fortellinger kan fungere som forskningsformidling, og kan på en rask og ofte effektiv måte få fram essensen i et prosjekt. En forsker forteller om kvaliteter ved denne formidlingsformen:

Presser meg, fordi den er så stram, til å tenke essens. Samtidig åpner den jo opp, når jeg har funnet essensen. Fordi jeg kan bruke flere språk enn jeg kan ellers når jeg er så opptatt av ord på papir. Når jeg har funnet den tråden får jeg lov å bruke flere språk. Bilder, lys, musikk…

Vi legger vekt på at en digital fortelling slik vi definerer den, aldri kan – og heller ikke har ambisjoner om – å konkurrere med en profesjonell forskningsvideo. Formidling av forskning er et mål, og har en verdi i seg selv. Å nå ut i samfunnet med forskningen er i økende grad fokusert. Målet med formidling er både å øke kunnskapen i bestemte grupper eller i den generelle befolkningen, og det kan være å endre praksis.

Det er en veldig effektiv kommunikasjonsform. Jeg har vist min film til alle slags mennesker… Det blir veldig fort klart for dem hva jeg ønsker å fortelle, uavhengig av deres bakgrunn.

Men fører kunnskap til handling? Å oversette kunnskap fra forskning slik at den blir forståelig og anvendbar i praksis er en viktig del av kunnskapstranslasjon. På den måten kan forskningsformidling, og digital historiefortelling som en formidlingsmetode, ses som et ledd i en kunnskapstranslasjonsprosess. Implementering av forskning i praksis vil i de fleste tilfeller kreve mer enn en fortelling. Dialog og deltagelse er stikkord for endring. Vi undrer hvordan det ville være om brukere og forskere lagde fortellinger sammen? Men det er en annen story!

Grete Jamissen er pedagog og dosent emeritus, og har fortsatt oppdrag for Høgskolen i Oslo og Akershus knyttet til digital historiefortelling. Lisebet Skeie Skarpaas er stipandiat ved Presenter og Høgskolen i Oslo og Akershus.





Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *